Kategorier
The WriggleButts

wrigglebutts.no

Wrigglebutts.com har vært en del av mitt liv… lenge. De første hundebloggene mine startet på tidlig 2000-tall da Bajas kom i hus. Litt ulike plattformer, noe selvkodet html… ganske snart ble navnet «rumpevrikkerne» innført om hundene i heimen, fordi det var glade rumper og mye logring og fordi jeg alltid var svak for ordet «myrvrikker» i C.S. Lewis sin bok om Narnia. Myrvrikkeren Dysterpytt er en viktig karakter i Sølvstolen.

Nå som kennelnavnet er på plass og Emma (fra Blondietales) alltid oppgir min (nett)adresse feil kom plutselig motivasjonen for å få på plass .no domenet også. Da jeg startet opp hadde jeg ikke noe ENK slik at .no var et alternativ. Nå er jeg i gang med å flytte inn litt her på no-siden, i form av å overføre en hel del fra .com. På sikt er jo dobbelt opp av hosting meningsløst, så mest sannsynlig ender jeg med å la .com viderekobles hit med tid og stunder.

Kategorier
The WriggleButts

Om isfjell og dinosaurer

Vi skriver mars 2020, det er rundt halvannet år siden verden klappet sammen for den lille Terexmannen. Man gjør seg så mange tanker når man sitter midt oppi denne type problematikk. Hva mer kan testes? Hva burde vært gjort annerledes? Vil det gå seg til om vi bare prøver LITT til?

For noen år siden snakket Susan Garrett om ulike kategorier av problemer/problematferd. Noen av dem kalte hun isfjell – så ikke så store ut, men under vannflaten var det mye som ikke var synlig. I etterpåklokskapens lys er det jo klart at det var en del ting jeg trodde var små problemer for Terex som valp som viste seg å være isfjell.

  • han likte ikke å gå vekk fra huset alene. Å gå tur med ham alene i skogen, i sentrum og så videre gikk fint, men gikk jeg ut med bare ham hjemme ville han helst bare snu og tilbake til de andre.
  • han ble litt lett skremt av refleksjoner/skygger og er av en eller annen grunn redd om folk er på kjøkkenet
  • han var litt mørkredd, men han ble hentet i slutten av mai og det var jo nesten aldri mørkt så det var ikke så merkbart. Det var kun merkbart om vi gikk ut i mørket midt på natta og kun om han var alene, ikke om de andre hundene var med (med andre ord støttet han seg en del på dem)
  • han var usikker på fremmede hunder, særlig overraskende var det at han løp og gjemte seg under bilen da han så igjen kullbroren da de var rundt 3 mnd. Men han fikk møte snille hunder og nærme seg i sitt eget tempo.

Ingen av disse tingene var noe problem i hverdagen og ingen av dem var spesielt uvanlig for en valp, kanskje med unntak av mørkredd-biten. Han var jo på mange måter en utrolig enkel hund. Han tisset veldig sjelden og bortsett fra et uhell eller to helt i starten tisset han ikke inne heller. Drømmevalp. I ettertid lurer jeg jo på om det var stress som hindret ham i å tisse som normalt da også… ikke godt å si. Han var redd sykler og motorsykler, men en del trening gikk det seg til. Han vennet seg til lys i taket på soverommet fra mobilen om kvelden. Han vennet seg til å passere sykler, folk, hunder osv… Bortsett fra at han bjeffet mye (når han var glad, sint, skvatt, frustrert osv) var han en rimelig normal valp-unghund.

Så kom høsten. Og mørket. Jeg dro til Tyskland en uke med jobben og Terex ble passet av Verdens Snilleste Karoline. Han ville ikke forlate gårdsplassen i begynnelsen, men var verdens enkleste hund å passe. Han hørtes ikke helt ut som min erfaring hjemmefra på meldingene jeg fikk, veldig rolig og enkel var kanskje ikke min beskrivelse på en vilter unghund. Men fint at han var grei – da var det kanskje håp om å få pass der igjen en annen gang.

Jeg kommer hjem. Ny nabo har skaffet seg omplassert gatehund som sin første hund. Jeg prater med dem om at jeg gjerne vil la Terex møte hunden under kontrollerte former så de ikke plutselig møtes utenfor her og han blir skremt, siden han fremdeles er litt pysete med fremmede hunder. Den gang ei… Den luftes av tiåringen. Tiåringen klarer ikke holde den igjen. Gatehunden utagerer og flyr etter Terex, som blir vettskremt. Så klart. Terex vil ikke ut. Han vil ikke tisse. Han utagerer på hunder og alt som ligner hunder (katter, steiner, barnevogner) og biter gjerne de(n) som måtte være mellom ham og fienden. Dvs meg. Busker. Etc. Vi må ut i skogen for at han skal få tisset og lufting blir et vanvittig styr. Fint å dra i skogen, hat å MÅTTE i skogen hver gang. Konstaterer at situasjonen er uholdbar for to- og firbent og får ordnet oss time hos veterinæren. Terex settes på clomicalm i et forsøk på å få stressnivået ned slik at vi kan komme noen vei med trening. Når vi kommer opp i maksdose begynner medisinen å gi effekt nok til at han kan tisse gradvis nærmere hjemme. Ser han en hund eller noe annet som skremmer ham er det verre. Etter 3-4 mnd med medisiner, tilrettelegging, flinke hundetrenere, veterinærer og trening, trening og mer trening så er vi tilbake til at han kan luftes noenlunde som normalt. Han utagerer fremdeles, men kan ta godis og sladre om det er god avstand. Kanskje bare et bjeff eller to om de er mer enn 10-15-20 meter unna (fra å bli helt panisk på +50 meters avstand). Verre i mørket enn i dagslys, men nå har sola snudd og det blir stadig flere turer i lyset.

Sommer. Han blir god på å svømme, det er stort sett lyst. Vi er noen uker på hytta og noen uker i skogen og stressnivået går markant ned. Kanskje det har snudd? Det er lys i enden av tunnelen?!

Etter sommeren kommer høsten… plutselig blir det oftere og oftere mørkt. Terex blir mer og mer redd. Alarmørene på så snart vi går ut døra og han speider etter fiender. Nøler om jeg går i gangen for å ta på seler/bånd – kanskje like greit å ikke bli med? Lisa står midt oppi litt lignende problemer med Ville. Hun er sliten. Jeg er sliten. Jeg bestemmer meg for å sette en frist – han får frem til sommeren. Da må det faktisk være en reell forbedring for at det skal være forenelig med liv. Han er stadig tynn. Klarer ikke få i ham nok kalorier, for det tar på å stresse såpass mye. Og stress går jo som kjent ofte på magen, så prøver jeg å proppe i ham for mye blir det diaré. Blir han for stressa blir det diaré uansett. Klarer vi å unngå folk og hunder går vekta opp, møter vi mye hunder går vekta ned. Vi trener. Vi tester alt av beroligende kosttilskudd. Noen hjelper litt, ingen hjelper nok.

Februar 2020. Gaffa har løpetid og fordi han blir såpass påvirket av løpet og allerede har mer enn nok stress i kroppen får han en periode hos Karoline. Etter en uke der tør han komme opp i senga og legge seg. Tøffing 😉 Kommer som tidligere tilbake med stressnivået i taket. Sitter inne og hviner og skriker og bjeffer om hverandre. På vei ut døra skriker han på skyggene selv om det ikke er noen der. Vi har maks uflaks og møter (dvs ser på 10-15 meters avstand) hund på to turer de første 24 timene han er hjemme. Vips har jeg en hund som ikke tisser igjen… Prater med flinke hundefolk. Igjen. Enigheten er stor om at sånn kan man jo ikke ha det og at det vel egentlig er på tide å si at nok er nok. Men det er så vanskelig å kaste inn håndkleet så etter en lang prat med en av mine favorittveterinærer settes han på clomicalm igjen («Hvis du synes du MÅ gi ham en sjanse til så gjør vi det.»), men med en frist om å se en markant endring innen utgangen av april. Ingen av oss har vel egentlig troa på at det vil bli bedre denne gangen heller… Men vi skal prøve. Og om ikke annet skal jeg tilrettelegge etter beste evne slik at han kan få mest mulig gode øyeblikk på slutten. Han settes i bilen tidlig om morgenen før jeg lufter de andre hundene og blir med på jobb slik at han kan luftes på vei hjem. «Sovmorgon» utgår også de dagene det ellers hadde vært mulig. Da slipper han å gå ut av huset i typisk før og etter jobb-tid der mange andre også er ute.

Akkurat nå føles det mest som om jeg har bedrevet halvannet år med dyremishandling. Kanskje skulle han fått slippe da han ble så veldig påvirket den første høsten. Men han var så ung og man vil jo så veldig gjerne at det bare er et lite problem og ikke et isfjell… Jeg vet ikke i skrivende stund om jeg ville gjort noe veldig annerledes med ham som valp om jeg hadde visst hvor vi ville havne noen måneder senere… Stort sett tenker jeg vi gjorde fornuftige valg, kanskje skulle han fått mer tid ute i nabolaget her alene? Kanskje, kanskje….

(Og nå er det sikkert noen som lurer på resten av kullet – hvordan er de? Generelt har inntrykket fra valpekullgruppa vært at han skiller seg ut i forhold til de andre. Det har jevnt over vært mye lyd i kullet, men stort sett virker de som trygge og trivelige hunder. Jeg så jo f.eks Terex sammen med kullbroren da de var små og det var jo milevis med forskjell på de to. Dessverre dro vi ikke på kull-MH da datoen ble kræsj for min del. På det tidspunktet var det uansett ikke aktuelt å gå MH med ham og med unntak på i sensommer/tidlig høst da jeg tenkte at nå kunne det gå (men så kom hundesykdommen og det ble ikke gjennomførbart) så har jeg rett og slett ikke samvittighet til å gå MH med ham. Jeg trodde aldri jeg ville komme borti en hund som er så skral mentalt at jeg ikke ville gå MH! Men med en hund som har skogen som sin eneste «happy place» har jeg ikke hjerte til å risikere å ødelegge det med å ta en tur i skogen der det spretter opp skumle ting osv. En normal hund ville jo helt fint klare det, men han er ikke en normal hund. Dessverre. )