2020 går vel kanskje ikke inn i historiebøkene som tidenes beste år. Samtidig har vi egentlig på mange måter hatt det veldig fint og skal ikke klage. Året startet med en vanskelig periode for Terex og en av grunnene til at jeg nå husker året som såpass positivt er nok at det tok seg opp etterhvert. Terex tappet meg for det meste av overskudd og treningsmotivasjon og det resulterte jo blant annet i at jeg endte med å ikke beholde valp hjemme i år. Men Fibi har det som plommen i egget hos Heidi og Andreas og det er veldig hyggelig å ha to rumpevrikkere i rimelig avstand nå som korona gjør det uforsvarlig å samles på tvers av store avstander.
Vi fikk til både parringstur og Karlstadtur med Lisa &co før grensene stengte og i sommer tok jeg en tur for Blondietalestreff og for å få hilse på lille Dante rumpevrikker som bor i Jönköping. Veldig hyggelig og lite nærkontakt, så føltes ikke som noen stor risiko. Og jeg var så klart i karantene etterpå. Min livsstil har jo mye til felles med karantene i utgangspunktet og siden det uansett var ferie var det ikke noe problem.
Høsten brakte med seg noenlunde normalisert jobbsituasjon og uante mengder regn. Litt nosework, spor og lydighet har det også blitt. Tre treningsdager med Leo og to med Fibi, mens håpet om å få samlet alle har pent blitt utsatt til neste år. Neste år bringer forhåpentligvis også med seg Gaffas siste valpekull og forhåpentligvis får jeg hentet hjem en Tuvavalp også.
Selv om koronabegrensningene ikke har påvirket meg så veldig mye håper jeg naturligvis på at våren vil bidra til normalisering av verden nå når man kommer i gang med vaksinering. Og så håper jeg på valper. En liten haug deilige små valpeboller. Og masse tid til tur og trening og generell hygge.
