Kategori: Ukategorisert

NB! Det er noen bilder av sår i denne posten. Jeg synes ikke det er stygge bilder, men vet man at sånt er ubehagelig så er det greit å hoppe over denne.Nyttårsaften tok vi oss en fin tur i skogen. Egentlig skulle vi turet med Lisa og kellisene, men kneet hennes kranglet og vi fikk gå alene. Vel hjemme fra tur tar jeg av dekkenet…. og oppdager et 5 cm langt kutt over Gaffas høyre kne. Vet ikke helt når det skjedde, men det glippet en centimeter omtrent så det var bare pent å kontakte akuttvakta og komme seg bort på dyresykehuset for å få det sydd sammen. Det var veldig fint og rent og bare huden, så i henhold til klisjeen om at flaks er et ord som nesten bare brukes når noe har gått galt hadde vi i grunn… flaks. Det å sitte på akutten med noe som ikke er en hastesak kan jo ta sin tid, så vi endte med å sitte noen timer. Ikke helt vår planlagte nyttårsaften. Samtidig alltid så deilig å være hos veterinæren med hund som er glad og logrende hele tiden, lå i stolen ved siden av meg og slappet av/krevde snask og lar fremmed veterinær pelle på såret sitt selv om hun synes veterinærer heller burde prioritere å susse og klø.

Døra til veterinærvakta er stengt og man må få noen til å åpne for deg for å komme inn. Vi satt og ventet da det kom noen med en aussie som ble stående å vente og vente mens ringeklokka ringte… Endte med at jeg ba Gaffa bli sittende og går og trykker på knappen så de får kommet inn. Naturligvis er dét øyeblikket en liten yorkie som er inne kommer stormende bortover korridoren med et par tobente på slep. Heldigvis var den på vei under benken for å gjemme seg, ikke ut døra… Kan nå notere verdien av en bli-kommando som funker på god avstand, med skadd hund på veterinærkontoret og med løpende yorkie som forstyrrelse…

Sydd og hjemme igjen! Gaff ganske bakfull og trøtt og jeg rimelig sliten og lei, så kalkunen som hadde tilbrakt ettermiddag/kveld i kjøleskapet i stedet for ovnen fikk pent vente til i dag. Pakket Gaffen inn i sofa-dyna hennes, som i anledning såret fikk rent sengetøy, og spiste rester i stedet. Kjenner på takknemlighet for å ha bare noen minutter bort på døgnåpent dyresykehus når ting skjer på teite tider. Og for forsikring når bare det å gå inn døra koster ca 4000 😛 Nå får jeg vel somle meg til å sende inn papirene for forrige ukes hornhinnesår også siden det havner på samme egenandelsperiode. Bortsett fra den siste drøye uka er det noen år siden sist vi måtte til veterinæren med skade så klager ikke, altså, så kan ikke klage.

Liten, trøtt sofaburrito <3

Hundene fikk luftrør fylt med vom og hundemat litt før tolv og gnagde seg inn i det nye året, så sløvet vi litt på sofaen før vi tok en siste luftings. Tydelig at trappene er litt ubehagelig for kneet, men stort sett er det ikke stort å merke på henne annet enn at hun lå litt ekstra tett i armkroken i natt.

Såret væsket litt i går, men ser enn så lenge veldig fint ut. Kryss fingrene for at stingene blir sittende fint! Føles som vi fikk en utrolig «2020» slutt på året, nå ser vi med forsiktig optimisme på 2021 🙂

Pasienten ute på en litt grå morgentur 1.januar 2021

2020 går vel kanskje ikke inn i historiebøkene som tidenes beste år. Samtidig har vi egentlig på mange måter hatt det veldig fint og skal ikke klage. Året startet med en vanskelig periode for Terex og en av grunnene til at jeg nå husker året som såpass positivt er nok at det tok seg opp etterhvert. Terex tappet meg for det meste av overskudd og treningsmotivasjon og det resulterte jo blant annet i at jeg endte med å ikke beholde valp hjemme i år. Men Fibi har det som plommen i egget hos Heidi og Andreas og det er veldig hyggelig å ha to rumpevrikkere i rimelig avstand nå som korona gjør det uforsvarlig å samles på tvers av store avstander.

Vi fikk til både parringstur og Karlstadtur med Lisa &co før grensene stengte og i sommer tok jeg en tur for Blondietalestreff og for å få hilse på lille Dante rumpevrikker som bor i Jönköping. Veldig hyggelig og lite nærkontakt, så føltes ikke som noen stor risiko. Og jeg var så klart i karantene etterpå. Min livsstil har jo mye til felles med karantene i utgangspunktet og siden det uansett var ferie var det ikke noe problem.

Høsten brakte med seg noenlunde normalisert jobbsituasjon og uante mengder regn. Litt nosework, spor og lydighet har det også blitt. Tre treningsdager med Leo og to med Fibi, mens håpet om å få samlet alle har pent blitt utsatt til neste år. Neste år bringer forhåpentligvis også med seg Gaffas siste valpekull og forhåpentligvis får jeg hentet hjem en Tuvavalp også.

Selv om koronabegrensningene ikke har påvirket meg så veldig mye håper jeg naturligvis på at våren vil bidra til normalisering av verden nå når man kommer i gang med vaksinering. Og så håper jeg på valper. En liten haug deilige små valpeboller. Og masse tid til tur og trening og generell hygge.